Jenter til å dø 'a
Dagen etter at Røa toppet The Double med avansement til kvartfinalen i Champions League, og dermed fullførte sin beste sesong noensinne, er det på sin plass å hylle en eksepsjonell prestasjonsgruppe og gjøre seg noen tanker om hvorfor Røa setter alle andre Toppserie-lag i skyggen. I år som i fjor.
Seriegull, norgesmesterskap og avansement i Champions League, alt i løpet av halvannen uke, alt i løpet av fire kamper som fullstendig avgjorde om sesongen 2009 skulle bli en historisk suksess eller en fiasko og nedtur; det er i slike tider en person viser sin karakter og sin støpning. Og det er i løpet av dager som disse et fotballag, med vekt på lag, kan smuldre hen under forventningspresset eller gå opp i en større enhet, ti ganger sterkere enn summen av de enkelte spillerne.
Små marginer? Ja visst. Ett eneste mål til Stabæk i seriefinalen, og gullet ville havnet hos erkerivalen på andre siden av Lysakerelva. En Zvezda-scoring da Røa blottla seg i sluttminuttene av den første åttedelsfinalen, eller da russerne trykket på som verst i returkampen, ville satt en stopper for Europa-eventyret. Og Diana Matheson skulle aldri vært vinket av for offside da hun plutselig var alene med Caroline Knutsen i den 2.omgangen av cupfinalen. Det kunne fort blitt i hvert fall ekstraomganger i Telenor Arena.
Men flaks? Det er bare tapere som snakker om flaks og uflaks i fotball. For i det lange løp får du betalt for den innsatsen du legger ned på hver eneste trening og i hver eneste kamp. Og de beste lagene har marginene med seg. Det er ikke tilfeldig.
Og i Røa-leiren ser det ut til at den ene triumfen utløser en energi som øker sjansen for å lykkes også i neste kamp. Det er ikke metthet å spore etter et nytt seriegull, et nytt cupmesterskap, derimot er gleden over å lykkes så iøynefallende at ingen kan være i tvil om hvor ekte motivasjon kommer fra. Den kommer innenfra, fra hver enkelt bankende Røa-hjerte.
Vi var mange før sesongen som tippet Stabæk som seriemester 2009. Alt annet virket usannsynlig. Ikke fordi de regjerende mesterne hadde blitt så mye dårligere. Men fordi nyskapningen fra Bærum var omgitt av en enorm entusiasme, kunne trekke veksler på tippeligaklubben Stabæks profesjonelle organisasjon og ikke minst fordi det tidligere Asker-laget (i seg selv et ganske slagkraftig mannskap) var forsterket med tre av de mest toneangivende spillerne i Toppserien dette årtusenet: Kristy Moore, Solveig Gulbrandsen og Trine B. Rønning. Legg til den danske landslagsspissen Maiken Pape, og det er kanskje ikke så rart at enkelte i andre klubber hvisket misfornøyde om ”kjøpelag”. For en mer lyssterk stjernehop har vi aldri sett på den norske Toppserie-himmelen.
Og for å være selvrettferdig i ett eneste avsnitt: Det er ganske spesielt at et lag som taper kun én kamp hele Toppserie-sesongen ikke ender opp som seriemester.
Men det koster poeng å spille uavgjort. Røa på sin side tok kun ett poeng mot Stabæk og gikk på en stjernesmell på hjemmebane mot et Kolbotn i full vårblomst. Men jentene fra Oslo vest har vist i flere sesonger at de tar hver eneste motstander på alvor, de virker alltid motiverte enten oppgaven ansees enkel eller umulig, de går sjelden på blemmer mot antatt svakere lag. Og de kan være fullstendig ubarmhjertige: Hvorfor vinne 5-0 hvis det er mulig å score seks, sju eller åtte ganger!
Kontinuitet på både spiller- og ledersiden er et annet stikkord for Røas suksess. Ole Bjørn Edner startet med kvinnefotball i Røa IL for at datteren Kristine skulle ha et tilbud. Begge er fortsatt med, henholdsvis på benken og på banen. Trener Geir Nordby har vært med på hele oppturen, det samme har lillesøster Siri, stolt kaptein da pokalen ble løftet til værs i Telenor Arena forrige lørdag. Og årets lagoppstilling i cupfinalen inneholdt bare to endringer i forhold til startelleveren i fjorårets finale. En slik kontinuitet gjør selvsagt også at spillerne er komfortable i sine roller, sikre på sine relasjoner med nærmeste lagvenninne og trygge på strukturen i laget som helhet. Samtidig har Røa vist at det er mulig å lykkes der selv med en annen historie og bakgrunn. Camilla Huse har levert en fantastisk sesong. Elise Thorsnes har slitt litt mer med å finne seg til rette, men ble tross alt matchvinner i cupfinalen. Og med kvartfinaler i Champions League som en gulrot foran neste sesong, bør det være mulig å holde på det samme mannskapet også i 2010. Hvorfor gi seg nå, Siri og Kristine? Hvorfor dra til USA eller en av de andre Østlands-klubbene når dere kan spille Champions League-finale i Madrid i mai, Lene og Elise?
I resten av kvinnefotball-Norge finnes det nok dem som irriterer seg grønne over at Røa-jentene stikker av med en stor del av den (totalt sett ganske beskjedne) medieoppmerksomheten som blir Toppserien til del. Landslagsnekten under Bjarne Berntsens siste år fikk enkelte til å snakke om bortskjemte vestkantjenter, som ikke tålte å bli stilt krav til. Trener Nordby er visstnok ikke fotballfaglig sterk nok. Og noen tåler rett og slett ikke at Røa-spillerne alltid synes å være så fordømt blide, så overstrømmende hyggelige og koselige.
Den kritikken tipper jeg bare får Røa-spillerne til å smile enda bredere. Og prestere enda bedre.
Gratulerer med en fantastisk sesong!
PS! Og til de av dere i Røa som ikke har vært der: Madrid er en fantastisk by, jeg anbefaler å ta en tur dit rundt 20.mai neste år.
Permalink
Del med andreInne i varmen
Cupen har en særdeles sterk stilling i Norge sammenlignet med de aller fleste land. Og selv om cupfinalespill betyr mye for gutta fra Aalesund og Molde, er det nok jentene fra Røa og Team Strømmen som merker størst forskjell fra treningshverdag til cupfest.
Journalister på sidelinja under treningene, invitasjoner til nettmøter, tv-reportasjer og avisportretter, prisdryss i beste gullrekke-sendetid, kanskje 10 000 tilskuere og til slutt bankett på ærverdige Grand hotell; både oppladningen til årets største kamp og selve finalehelgen er helt annerledes enn det spillerne i Toppserien er vant til. Dette er ikke bare Fotballfesten med stor F, det er også en sjelden sjanse til å ta litt større plass i rampelyset, en mulighet til å kjenne på litt av det som er dagligdags for Skiri og Aarøy, Berg Hestad og Hoseth.
For Røa-spillerne kommer lørdagens finale i Telenor Arena attpåtil midt i en kampperiode som kanskje er den mest hektiske og mest avgjørende i klubbens historie. Seriegullet ble sikret med 0-0 mot Stabæk i siste serierunde for en uke siden. Onsdag ble det på nytt en målløs kamp på Røabanen da forrige sesongs tapende finalister Zvezda var gjester i første kamp i åttedelsfinalen i Champions League. Og mandag setter laget kursen mot Perm, Sibirs vestlige innfallsport, for et returoppgjør som forhåpentligvis ender med et historisk avansement. Vi skal ikke dvele for mye ved den to timer lange turen med Aeroflots innenriksfly fra Moskva til Perm, eller tidsforskjellen på fire timer, eller at værmeldingen for det som inntil 1991 het Lenin Komsomol stadion tilsier fem minusgrader på kamptidspunktet. Men det får i hvert fall lørdagens tur til Fornebu til å framstå som en hvilken som helst shoppingutflukt til CC Vest-senteret for seiersvante Røa-jenter.
Dette er Røas fjerde cupfinale og de har fortsatt til gode å tape. Det er samtidig en reprise på fjorårets finalemøte, noe som skulle bety særdeles revansjesugne Team Strømmen-spillere. Romerikingene var nærmere Røa i serien forrige sesong, men var likevel i realiteten sjanseløse på Bislett. Team Strømmen anno 2009 havnet langt bak medaljelagene Røa, Stabæk og Kolbotn, men har altså spilt seg fram til en ny finale og kanskje kan de håpe at motstanderen merker det tøffe kampprogrammet. Røa har dessuten gått målløse av banen i to kamper på rad og verken mot Stabæk eller Zvezda virket de særlig skarpe innenfor motstanders 16-meter. Om det er en trend eller tilfeldighet vet vi mer om lørdag kveld.
Da vet vi også om det kommer over 10 000 mennesker til Telenor Arena. Det burde være innen rekkevidde. For to lag som spiller på kunstgress til vanlig burde også underlaget passe glimrende, og jeg har hørt flere spillere som er svært godt fornøyde med å spille innendørs nå som kalenderen viser november og snøfillene driver gjennom oslogatene.
Se Røa-Team Strømmen på TV 2 lørdag fra kl. 15.30.
En gull-thriller på høy tid
Etter tidenes lengste sommerferie, starter Toppserien opp igjen på lørdag. Tre lag er for fullt med i kampen om gullet, som neppe blir avgjort før etter 90 minutter mellom Røa og Stabæk i aller siste serierunde.
Det bisarre serieoppsettet ble konstruert for å gi landslaget mest mulig tid til sine EM-forberedelser, og etter at det nederlagsdømte, norske mannskapet nådde semifinalen, kan vi kanskje si at opplegget fungerte etter hensikten. Men det har resultert i en Toppserie-sesong som ledere, trenere og spillere i klubbene helst ikke vil oppleve igjen. Den 17.serierunden ble spilt 4.juli. 84 dager senere er det klart for runde 18. Det betyr at flere spillere de siste ukene har vært gjennom en sesongoppkjøring som minner om den som vanligvis foregår i februar-mars. Og det er som kjent ikke fotballspilleres favorittid på året.
I det minste er kampen om seriemesterskapet vidåpen. Røa (43 poeng), Kolbotn (41) og Stabæk (39, én kamp mindre spilt) er alle i den posisjonen at de selv kan avgjøre om gullet skal havne henholdsvis på Røabanen, Sofiemyr eller Nadderud. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt for sesonginnspurten, og en helt annen situasjon enn det vi opplevde med et suverent Røa-lag i fjor.
Jeg tippet Stabæk som seriemester før sesongen, og jeg ser ingen grunn til å gå bort fra det tipset nå, selv om Kolbotn er årets positive overraskelse og Røa har forsterket med to solide spillere i Becky Sauerbrunn (Washington Freedom) og Stine Andreassen (Arna-Bjørnar). Etter en svak periode i månedskiftet mai/juni, var Stabæk råsterke i de siste rundene før EM-pausen. Både helgens vanskelige bortekamp mot Klepp, som kan gjøre en av sine beste sesonger på lang tid, og neste ukes hengekamp mot Team Strømmen, blir i så måte svært viktige både for Stabæks gullambisjoner og mitt tips.
I den andre enden av tabellen har Sandviken fortsatt et tynt håp om å overleve i Toppserien, men da må de vinne lørdagens hjemmekamp mot Amazon Grimstad, som på sin side håper på en Nordlie-effekt med erfarne Gaute Haugenes som nyengasjert trener.
Det store midtsjiktet har ikke like mye å spille for. Men Kattem bør i hvert fall finne motivasjon i at de for første gang kan avslutte høyere på tabellen enn storesøster Trondheims-Ørn.
Og samtlige klubber synes ganske sikkert det er på høy tid å fullføre Toppserie-sesongen 2009.
Hvem tror du vinner seriegullet? Og har Sandviken noen som helst mulighet til å klare seg? Fyr løs i kommentar-feltet.
Ganz oder gar nicht
1
Til EM uten forventninger, men med ny formasjon
1
La den rette komme inn
7
Dan is the man - i Toppserien
Starten på en epoke
3
Slik ender Toppserien 2009
5
Landslag på historisk bunnivå
11
Finanskrise. Igjen.
3
Den nye vinen
1
Ikke til å leve med
1
Kolbotn Rock City
USA håper på Marta - og kanskje Melissa
1
Fart gjør det rette
1
Vi tar kvinnefotball på alvor!
4
